Dette diktet ble skrevet på en mobiltelefon 2. juledag 2000.
Jeg var med Øyvind og Cecilie og Martin ut på byen, og 
vi fant egentlig ingen plasser å gå, før vi havnet inne
på en pianobar uten piano som heter «Alle fire».

Det kunne jo gå greit nok, men det som skjedde var at
Øyvind og Cecilie endte opp i en særdeles lang, og 
for dem særdeles morsom, lukket samtale. 

Jeg fikk en rar følelse, at en av mine beste venner
ikke var noen kjente, hun var en fremmed. 

Etter at diktet var skrevet løp jeg forøvrig ut ifra
utestedet i protest, og alle ble venner igjen. (men det
var en mislykket kveld likevel)