Date: Tue, 25 Apr 2000 04:15:12 +0200 (CEST) From: Stian Soiland To: tut@nvg.org Subject: Mer reisebrev for påsken Jeg vet ikke om alle her fikk Agnes' reisebrev, men jeg syntes likevel det var en god idé, og følger opp med å fortelle om MIN påske. Jeg hadde egentlig gode planer for påsken. Jeg begynte å planlegge i.. tja.. var det februar? Maddie flyttet til London, og sa at hun gjerne ville ha besøk. «Har du plass i påsken?» spurte jeg. Joda, hun hadde plass, men hun skulle kanskje reise hjem. Jeg ble frekk, og spurte «Kanskje jeg kan få låne leiligheten din mens du er borte?». Og Maddie, snill og godtroende, sa selvsagt ja til dette. Så begynte jeg å se meg omkring da. Jeg kontaktet venninnen min i Stavanger. Om hun ville være med til London? Ja, i påsken? Opphold var allerede iorden. Jo, det hadde hun lyst til, det hørtes veldig spennende ut. Jeg begynte å glede meg. London. Jeg hadde aldri vært i denne store, spennende verdensbyen. Tenk alt det som er å se der! Man kan sikkert rote rundt i timesvis i gatene. Uker går. Man snakker litt frem og tilbake om turen. Ingen dato blir klar. Så finner vi ut at vi egentlig kan dra hele den gamle gjengen ifra Stavanger. 4-5 stk. Om det blir plass? Vel, vi kan sove på gulvet, det er ikke så farlig, vi skal jo til London. En uke går. En melder frafall. Han får ikke fri fra militæret. En annen melder frafall. Han har ikke råd. Tredjemann melder frafall. Han har visst noen eksamener og obligatoriske medisinutdanningsting. Venninnen min melder frafall. Hun får ikke lov å reise alene med skumle meg, hun er jo bare 17 år, og da er det jo farlig i London, vet du. Jeg blir deprimert. Enda en uke går. En tekstmelding tikker inn. "Hei! Kan Ane og jeg få være med til London? --Hette". En gledelig tekstmelding ifra to venninner ifra Ålesund. Jeg blir kjempeglad, jeg kommer meg jo på ferie likevel! Vi snakker i vei, finner frem hvilke steder som må sees, hvilke musikaler man skal gå på. Jeg sier meg tilogmed villig til å være med på shoppingtur. En uke går. Ingen dato er klar enda. Maddie maser. "Når kommer dere, egentlig? Og hvem? Hva skjer?" spør hun. Jeg vet like lite som henne. Jeg maser på de to Ålesundsvenninnene mine. "Nå må vi kjøpe flybilletter snart skal vi få det til." To uker går. En melding dukker opp på skjermen. Den ene venninnen vil ikke, den andre har ikke råd. Ingen londontur på meg. Jaja. Urk. Jeg depper litt. Låser meg inne på hybelen en dag. Disse "Jeg er mislykket"-tankene begynner å snike seg inn gjennom ventilen. Jeg klarer såvidt å holde dem ute. Jeg bestiller billett til Stavanger. Helgen før palmesøndag. Jeg reiser hjem. Grytidlig om morgenen. Kommer frem i Stavanger klokken 10, og blir hentet av pappa. Vi kjører tilbake til jobben hans. Jeg bestemmer meg for at jeg likesågodt kan jobbe litt. Begynner å dille litt med å lage et pythonscript som analyser maillog og spytter ut statistikk pr. bruker pr. måned. Antall meldinger inn/ut, bytes inn/ut. Den slags. Jeg spiser god mat i kantinen. "På mandag blir det kjøttkaker" sier kantinesjefen. Fint. Da går jeg på jobb på mandag også. Og på tirsdag, da ble det pannekaker. Tenk å bli lokket til å jobbe pga. mat. Jeg er et svakt menneske. Jeg går ut på byen med gamlegjengen. Det er sånn ok. Ølet er dyrt og i små glass, men fortsatt godt. Jeg treffer en jente. Hun sjekker meg opp. Vi roter. Jeg ringer til henne et par dager senere, får ikke svar. Hører sikkert aldri fra henne igjen. Usj. Jeg liker ikke slikt. Jeg sitter hjemme. Med foreldre. Foreldre ser på NRK. På NRK er Poirot. Greit nok. Far spanderer øl og vin. Jeg setter meg ned i kjelleren. Windowsmaskin. Usj. Jaja, jeg overlever vel. ISDN. Uh. Treegt. Jaja. Jeg overlever vel. Ingen på irc. Kjedelig. Jeg kjeder vettet av meg. Søsken. Tenåringssøsken nå. Og alle har kjærester. Kjærestene spør meg hvorfor jeg sitter ved datamaskinen hele dagen. "Jeg har ikke noe annet å gjøre på" har jeg lyst å si. Jeg går på kino. Julia Roberts. Grei nok film. Venninnene fra Flekkefjord som var med og så på filmen oppførte seg akkurat som om de var på kino i Flekkefjord. I Flekkefjord snakker man sammen på kino som om man satt på en pub. Jeg hysjet på dem. De snakket videre. Jeg lurte på om jeg begynte å bli gammel. Jeg har jo allerede grått hår. Kjeder meg. Herregud så kjedelig påsken er. Jeg begynner å lure på om jeg burde dratt til Gathering i Vikingskipet likevel. Jeg hører med noen som er der. Bare fjortisser. Ingen kjente. Dritlei. Jeg ombestemmer meg og tenker at det var likesågreit. Håret mitt er fælt. Jeg burde definitivt klippet meg før jeg dro, ihvertfall før det ble påskestengt overalt. En begynnende hockeysveis. At jeg aldri lærer og alltid klipper meg en måned for sent. Jeg er mislykket. Idiot. Jeg blir invitert til middag av venninnen som opprinnelig skulle være med meg til London. Det er hyggelig. Det er fint vær ute. Vi lager mat sammen, snakker. Hun vil komme på besøk til meg i Trondheim, sier hun. Det er fint. Endelig noe å glede seg til. Jeg tar bussen hjem. Det er andre påskedag, og imorgen tidlig skal jeg fly tilbake til Trondheim. Jeg sjekker e-posten. Reisebrev fra Agnes. Hm, hm. Javel. Jeg legger meg. Forsøker å sove. Varmt. Åpner vinduet. Fortsatt varmt. Iskaldt. Lukker vinduet. Får ikke sove. Det går 2 timer. Jeg reiser meg og setter meg foran skjermen. Taster inn et langt og ytterst kjedelig og patetisk brev. Trykker på sendknappen. Kryper tilbake til sengs. Hunden ligger allerede og sover under sengen. Klokken er 0415. Om to-en-halv-time kommer pappen og vekker meg. Javel. -- Stian Søiland - Trondheim, Norway - http://stain.portveien.to/ Jeg kan ikke late som om jeg ikke vet det jeg vet. Men det er drit. Det er det virkelig. Gi meg en ball. Gi meg en sykkel. Det er størrelser jeg takler. [Loe]