Exphil, modul 1, øving 1 Drøft sammenhengen mellom ontologi, erkjennelsesteori, vitenskapssyn og etikk hos Platon og Aristoteles. Få frem likheter og forskjeller mellom dem. For Platon er verden delt i to, den materielle, sansbare, og den ikke-materielle, som vi kan nå med vårt intellekt. Idéverdenen er den sansbare verden overlegen, den er ikke bundet til tid og rom, og alt i den materielle verden er bare avspeilinger av de egentlige idéene. Platons beskrivelser av naturen og dens fenomener er sterkt inspirert av matematikken, som anses som ikke-materiell kunnskap (men likevel ikke på høyde med kunnskap om idéene). Sirkler er perfekte former, derfor er det naturlig for Platon å ta til seg pythagoreernes universsyn, med unntak av at jorden får lov til å være sentrum, med månen, planetene og stjernene plassert i forskjellige kuleskall utenfor. Mennesket har med seg innsikt i idéverdenen, og gjenkjenner hendelser og ting i den sansbare verden som eksempler på idéene. Ifølge Platon er det ikke slik at man får ny kunnskap ved å sanse og erfare, men at man gjenerindrer kunnskap, kunnskap fra den ikke-materielle verden som man har hatt med seg siden fødselen. Erfaringer med det sanselige gjør bare at vi kan anta, kunnskapene kan være bundet av tid og sted, det sanselige er i stadig forandring. Idéene er faste og varige. Å fokusere på sanseverdenen og bruke den som basis for kunnskap vil derfor være et feilspor. Den SANNE kunnskapen er ikke-materiell, og skaffes ved innsikt og tenking. Dette synet på kunnskap gjør at vitenskap vil dreie seg om å frigjøre seg fra sansene og søke innsikt. Full innsikt vil kreve at man forlater den sanselige verden og kroppen, noe man ikke klarer før man dør. Sjelen er ifølge Platon sammensatt av tre deler: viljen, driftene og intellektet. For å være et godt menneske skal man la intellektet styre, uten å glemme viljen og driftene. Moral læres ved å bli fortalt nøye utvalgte historier fra barnsben av. Etter idélæren er det likevel slik at mennesket har med seg oppfatninger av etikk og moral. Dette legger grunnlaget for at mennesket har en universell etikk ifølge Platon. I Aristoteles' filosofi, derimot, er det ikke idéene som er det grunnleggende, men substansene. En ting er sammensatt av egenskapene til tingen og stoffene som utgjør selve tingen. Aristoteles' filosofiske betraktninger er nært knyttet til hans arbeid innen biologien, hvor han deler planter og dyr inn i arter. Inndelingen skjer etter egenskapene til organismene. De egenskapene som alle eksemplarer av en art har felles er de essensielle egenskapene, det er de som utgjør artens form. Aristoteles la altså stor vekt på stoffene og tings egenskaper, og så menneskets sjel som nært knyttet til kroppen. I motsetning til hos Platon mener han at sjelen ikke kan leve uten kroppen, men på den andre siden kan «det aktive intellekt» sees som rent åndelig, fordi det ikke kan forklares utifra substansene. Substansene har med seg en iboende tendens, de har sine mål som de vil realisere. F.eks. vil et frø vokse til en blomst av seg selv, en sten vil nærme seg Jorden fordi det er i dens natur å være ved jordoverflaten. Dette gir en tro på formålet, at årsaken til hendelser rett og slett er grunnet i tingens form eller iboende tendens. I tillegg til årsaker av formens natur (formale årsaker) og tingens tendens (formålsårsaker) så Aristoteles for seg to andre typer årsaker. Bevirkende årsaker vil si at en hendelse skjer som en konsekvens av andre hendelser. Materielle årsaker vil si at en hendelse er grunngitt i selve stoffet. Alle de fire årsakstypene må taes med i betraktningen av en hendelse. Erkjennelse vil være å se på tingene, å sammenlikne individene og trekke ut de egenskapene som er felles, som utgjør formen. Dette gir en abstrakt forestilling utover den konkrete. Det er en essensiell del av denne erkjennelsesprosessen at en må ha flere eksemplarer av ting med samme form for å klare dette. Dette gir grunnlaget for induksjon, at man kan generalisere på grunnlag av et mindre utvalg. Ifølge Aristoteles vil dette gi sikker kunnskap. Her kan man trekke linjer mot Platons syn på sikker kunnskap, som gikk ut på at kun idéene var faste og sikre. Aristoteles' «former» er en mildere form for Platons idéer, men det dreier seg i begge tilfellene om hva som kategoriserer en ting som det den er. Forskjellen er at hos Aristoteles er det mennesket som danner seg denne idéen, og først etter å ha undersøkt flere liknende ting, mens hos Platon er idéen noe fast man har hatt med seg hele tiden, og bare måtte gjenkjenne. For Aristoteles vil det å bedrive vitenskap si å undersøke tingene og få klarhet i hva som er formene. Oppfatninger kan begrunnes i formenes natur og de forskjellige årsakene. En viktig del av vitenskapen er å organisere formene i et system. Innen biologien deler man artene inn etter egenskapene dems, som planteetere i motsetning til rovdyr, fugler i motsetning til pattedyr. En vitenskapelig tankegang Aristoteles kom frem til var å starte med et sett grunnleggene prinsipper, aksiomer, som man må ta for gitt, og så avlede sannheter, teoremer, utifra disse ved hjelp av logikk. Slike logiske avledninger vil alltid være sanne såfremt forutsetningene er sanne. Tanken om at formene ønsker å realisere sin natur viser seg igjen også i Aristoteles' etikk. Menneskets natur er et tenkende vesen, så et godt menneske vil være et som bruker intellektet, fornuften. Men i tillegg til å være et tenkende vesen er også mennesket et dyr, med lyster og behov. Man må utfolde seg innen alle disse områdene, men det må være en balansegang mellom nytelse og tenking. Fornuften bør være det mest fremtredende. Selve reglene for hvordan man skal oppføre seg hentet Aristoteles ifra virkeligheten omkring seg. For å oppføre oss som tenkende vesener må vi leve i et samfunn. Aristoteles vektlegger de greske tradisjonene med politikk og talekunst i sitt syn på etikken. I motsetning til Platon, som hadde et universelt syn på etikken, kan man tolke Aristoteles dithen at etikk er avhengig av miljøet rundt en.