Gi en fremstilling av sentrale momenter i den vitenskapelige revolusjonen. Drøft de nye resultatenes filosofiske forutsetninger.
I slutten av middelalderen ble Europa igjen oppmerksom på de greske filosofene. En tro på at naturen kunne forståes og kontrolleres vokste frem. En rekke oppdagelser ble gjort innen naturvitenskapen, og dette utgjør den vitenskapelige revolusjonen. En fikk troen på fremskrittet og vitenskap.
Kopernikus søkte en enklere og mer realistisk forklaring på himmellegemenes bevegelser enn det sinnrike systemet til Ptolemaios. Systemet, som var rådende i Kopernikus' tid, baserte seg på jorden var i sentrum, og brukte såkalte episykler, planetene gikk i bane rundt punkt, som så gikk i baner igjen. Ved å ha tilstrekkelig antall episykler kunne man beskrive alle planetenes bevegelser i forhold til jorden. En matematisk finurlighet, men veldig lite virkelighetstro forklaring.
Kopernikus plasserte episyklenes punkter rundt solen istedet for jorden, og klarte å forenkle systemet en del. Han stod dog fast ved sirkelformene og -bevegelsene, og kom ikke så mye videre utover å plassere solen i sentrum.
Kepler på sin side kom frem til at planetene gikk i ellipser rundt solen, og at de beveget seg saktere jo lengre bort ifra solen de kom. Kepler så for seg en kraft mellom planetene og solen, og utformet lover som beskrev bevegelsene.
Galilei oppdaget at Jupiter hadde måner på samme måte som jorden, og var dermed med på å lage huller i teorien om at alt i universet kretset om samme punkt.
Galilei gjorde viktige arbeider innen fysikken, han la grunnlaget for bevegelseslæren, et arbeid Newton tok opp etter ham senere. Han drev med eksperimenter for å undersøke tilfeller med konstant aksellerasjon, og eksperimentene ble nøye gjennomført, med nøyaktige vannur som ble kalibrert, og nok antall forsøk til å kunne gi et presist bilde av situasjonen uten at resultatet blir ødelagt av unøyaktigheter. Dette er viktige vitenskapelige metoder som Galilei var den første til å ta i bruk, og som er gjeldende den dag i dag.
Med Galilei kom også læren om massens treghet. Dette var en radikal tanke, at et legeme fortsetter sin bevegelse med samme hastighet hvis det er upåvirket av krefter. Galilei innfører også oppsplitting av bevegelsen i vektorer, i en fallbevegelse vil legemet fortsette rett fremover horisontalt i en jevn, lineær bevegelse, og vertikalt vil det bli utsatt for en jevn aksellerasjon.
Galilei regnet også sirkelbevegelser som jevne bevegelser, han så for seg at et kast fulgte jordoverflaten i horisontalretningen. Han fant en forklaring på hvordan jorden kan bevege seg rundt solen uten at vi merker noe til det i vår verden. Han sammenliknet jorden med et skip som beveger seg med jevn hastighet. Hvis man sitter inne i kahytten er det ingen måte å finne ut om skipet er i bevegelse eller står i ro. Alle fysiske fenomener vil oppføre seg likt, såfremt bevegelsen er jevn.
Fremgangsmåten til Galilei, hvor teori og praksis går hånd i hånd for å klare å beskrive et fenomen, hvor forsøk bygger opp om en teori, og teorier utledes ifra forsøk, er en ny innfallsvinkel som legger grunnlaget for all senere naturvitenskaplig forskning.
Descartes tar for seg verdensbildet, og forkaster Aristoteles' formålsårsaker. Alt i naturen oppfører seg som det gjør kun av bevirkende årsak. Et slikt mekanisk syn på naturen er det som kjennetegner den vitenskapelige revolusjonen, og det gir optimisme. Hvis naturen er mekanisk kan den forståes, og kan den forstås kan den utnyttes. En deterministisk verdensoppfatning slik Descartes presenterer den gir forskere grunnlag for å kunne uttale seg om verden, uten å måtte trekke inn «Hvis Gud vil». Descartes forkaster dog ikke Gud, Gud er skaperen av universet, og er også forbundet med sjelelivet.
Kronen på verket av den vitenskapelige revolusjonen gjøres av Newton. Han fullfører Galileis arbeider med bevegelseslæren og astronomien, han innfører begrepet tyngdekraft, og bruker dette til å forklare planetbevegelsene. For å innføre tyngdekraft måtte Newton utvide Galileis kraftdefinisjon til å også inkludere fjernkrefter, ikke bare kontaktkrefter.
Han finpusser definisjonen på treghet, og sa at hvis et legeme ikke påvirkes av krefter, vil det forbli i ro eller fortsette i en jevn, rettlinjet bevegelse. Dette krever forklaringer også for sirkelbevegelser, som da vil kreve en aksellerasjon, en kraft. Newton tallfester forholdet mellom kraft, masse og aksellerasjon, og regelen om at enhver kraft må ha en motkraft.
Newton nøster altså sammen trådene fra Galilei, Descartes og Kepler og lager helhetlige teorier. Sammen med metodene fra Galilei er grunnlaget for naturvitenskapen lagt, og med den et nytt syn på verden.
Med de nye resultatene kom også en del filosofiske standpunkter. Et viktig poeng er at man ser på verden som mekanisk. En ser for seg at ved å eksperimentere og observere kan bekrefte og finne teorier, som sier at i en gitt situasjon vil naturen oppføre seg på en gitt måte, f.eks. når man beskriver fritt fall. Eventuelle gudeforestillinger blir plassert utenfor verden, som en skaper, men ikke med direkte innvirkning.