Gjør rede for forskjeller og likhetstrekk mellom rasjonalisme og empirisme. Hvordan søker Kant å løse konflikten mellom dem? Hvordan klarer han å "gjeninnføre" kausalitet (årsak og virkning) i naturen, og hvordan blir rom og tid objektive størrelser? Ta dernest stilling til hvordan Kant gir rom for moralsk handling i vitenskapens verden.
Rasjonalistene, med Descartes i fronten, hevdet at menneskene har medfødte ideer, at man med ren tankevirksomhet kan forklare og forstå verden. Man behøver ikke sansenes hjelp, man får kunnskapen ved ren intuisjon.
Empiristene, på den andre siden, så på erfaringene som basisen for kunnskap. Alt vi vet kommer ifra erfaringer med den sanselige verden, enten direkte, eller indirekte ved at man kan dele den opp i enkeltdeler som er erfaringer.
Empiristene skiller mellom faktakunnskap og begrepskunnskap. Begrepskunnskap er bare definisjoner og kan ikke brukes til å forklare verden uten å være knyttet til faktakunnskap. Matematikk er et eksempel på begrepskunnskap, som kan knyttes til fakta i geometrien.
Kant tar utgangspunkt i empirismen, men savner kunnskap om virkeligheten som ikke kommer fra erfaring. Han gjør en såkalt kopernikansk vending: Slik som Kopernikus lot jorden kretse om solen istedet for å la solen kretse om jorden, lar Kant menneskets kunnskap være et resultat av intellektets oppfatning av verden istedet for betraktninger av verden for seg selv.
Kant skiller mellom analytiske, dvs. rent begrepsmessige påstander og syntetiske påstander, påstander som ikke kan bekreftes utifra definisjonen. Hver av disse kan så skilles inn i «a posteriori», påstander som må bevises ved erfaringer, og «a priori», påstander som man kan bevise uten å måtte erfare.
Kombinasjonen analytisk og a posteriori ryker rett ut, man kan ikke ha en begrepsmessig påstand som må bevises ved erfaringer. Empiristene mente at også syntetisk a priori var umulig, man måtte ha erfaring for å kunne si noe om verden. Kant på sin side trakk slike påstander inn i varmen, det finnes noen absolutte sannheter som ikke er begrepsbestemte.
Empiristene gikk imot den ellers utbredte tanken om sammenhengene mellom årsak og virkning. Hvordan kan man erfare en årsak? Empiristene mener at man med årsak og virkning ender opp med to begrepsmessige påstander, som ikke er relatert til noen erfaringer, og dermed heller ikke virkeligheten.
Dette gjør også at empiristene ikke kan anerkjenne induksjon. Man kan ikke si med sikkerhet at det som har skjedd tidligere vil skje igjen samtidig. Man kan dog anta at det vil skje igjen, og man kan få erfaring med slike antagelser, som gang på gang viser seg å slå til. Problemet er bare at man begrunner induktive argumenter med et induktivt argument, og det gir ingen mening.
Kant gjør et derimot et poeng av kausaliteten. Begrep som årsak og substans kommer ikke ifra erfaringsverdenen, de gir ikke engang noen mening innen empirisk forestilling. Kant sier at disse begrepene er nødvendige for å oppleve verden, for å kunne erfare noe må vi forstå at det er kausaliteter ute og går, at en hendelse alltid har en årsak ser Kant på som syntetisk a priori kunnskap.
Objekter må eksistere i rom og tid for at menneskene skal klare å sanse og erfare dem. Man kan ikke tenke seg hendelser uten tid eller objekter uten rom, rom og tid blir derfor nødvendige forutsetninger for å klare å oppfatte noe.
På den andre siden kan man ikke uttale seg om tid og rom som en del av den virkelige verden, dette vil ifølge Kant bli metafysikk, siden rom og tid er nødvendige for å analysere verden. Rom og tid er nødvendigheter, akkurat som kausaliteter. Rom og tid er derfor for Kant noe som eksisterer i mennesket, som en del av menneskets oppfattelse av verden. Disse delene, som ikke er en del av erfaringsverdenen, kaller Kant for det transcendentale subjekt.
Dette subjektet står også for den frie viljen. Kant åpner for fri vilje fordi det transcendentale subjekt ikke må følge årsakslovene. Mennesket står fritt til å gjøre sine beslutninger, men Kant fremmer en pliktetikk. Moral er å gjøre det som fornuften tilsier, på en slik måte at man skal velge slik som en vil skal være allmenn lov, men uten at det går ut over noen menneskers verdighet.
F.eks. hvis man står over problemstillingen "Skal jeg stjele?" skal man tenke seg om om det er OK hvis ALLE går inn for å stjele eller ikke. Det kategoriske imperativ kan sees på som en verdsliggjøring av den gyldne regel.
Man skal velge etter hva som er RIKTIG å gjøre, ikke hva man VIL. Kant stiller altså et krav til den frie viljen om å likevel følge en plikt, en skal følge sin egen lov.