Barndommen
Stian Søiland ble født xx. xxxxxxx xxxx i Stavanger av sin mor. Foreldrene hans het den gang som nå Ingunn og Rolf. Som den førstefødte fikk han mye oppmerksomhet og god oppmuntring. Hans første ord var lys, så allerede den gangen viste han sin interesse for fysikk.
Med blå øyne rettet mot verden stilte han spørsmål om alt som kom i hans vei, til hans foreldre fikk vondt i hodet og vel så det. Han likte godt å være med moren og lage mat eller å bygge biler, peiser og butikker med LEGO-klosser. Mens hans yngre søsken Lasse og Maren til stadighet mobbet hverandre forsøkte han å holde seg på avstand, men som regel var det fånyttes, og selvsagt helt uskyldig ble han tvunget til å være med på terroriseringen.
Etter at den akk så søte pusen Misse døde i en trafikkulykke fikk familien i 1989 selskap av en koselig hund som straks ble kalt Benji, oppkalt fra hovedstjernen i filmen Benji. Dermed var familien komplett, og 6 år senere, når alle barna hadde vokst seg store og kloke, flyttet de fra de trygge omgivelsene på Madla til rolige Sokn i Rennesøy kommune.
Den moderne tid
Mens Stian gikk på videregående jobbet han hos Sandviks bokforlag, heelt tilfeldigvis samme sted hans far arbeider. Her arbeidet han delveis som assistent, delvis som IT-medarbeider. Å arbeide som en voksen person med andre mennesker i et trivelig miljø gav ham mange positive erfaringer, og Stian har uttalt at det var trist å slutte hos Sandviks. Han har passet på å komme innom senere på besøk og på sommerjobb for å ikke miste kontakten med alle de koselige kollegaene der, og får nå og da på merkelig fortsatt forespørsler som «Kan ikke du dra til kontoret vårt i Sverige og installere en server der?» fra Sandviks. Svak som han er for gratis flyreiser og bonuspoeng klarer han ikke å si nei til slike tilbud, og dermed har han ikke helt sluttet likevel.
Høsten 1998 flyttet den unge hr. Søiland til Trondheim for å studere. Å flytte for seg var ikke noe problematisk i seg selv, men han merket etterhvert at å bo for seg selv gjorde ham mer selvstendig samtidig som det gav ham en herlig frihetsfølelse. At Stian samtidig ble kjent med mange nye, spennende mennesker i bartebyen gjorde at å flytte fra familien gikk lettere enn ventet. Han passer likevel på å besøke familien, selv om de aldri har besøkt ham i hans nye hjem. At Stian omtaler den lille hybelen sin som sitt hjem, Jeg skal reise hjem til Trondheim, sier vel litt om hvor godt han trives på Voll studentby.
Personlighet
Stian kan lett oppfattes som en stille og sjenert ung mann, men når man blir kjent med ham oppdager man at han faktisk kan snakke for seg likevel. Han kan finne på å komme med kvasse kommentarer om hvasomhelst, ofte med et pedantisk eller ironisk snitt.
Han er ikke noen forteller, så i festlig lag er ikke Stian den som sitter og underholder forsamlingen med historier fra drikkelag i Sverige, men han kan avogtil plukke opp detaljer fra det som blir fortalt og koble ting sammen og servere en saftig kommentar. I mange tilfeller forblir kommentaren uhørt fordi han snakker for lavt, og Stian får bekreftet sin følelse av at han ikke er morsom.
Han har en fredelig personlighet, ihvertfall i egne øyne. Søsken kan kanskje komme med historier som motsier dette, men som kjent skal alle slike barndomshistorier taes med en klype salt. Han er motstander av alle former for vold, og er militærnekter. Stian liker generelt sett heller ikke typiske mannsting som fotball, rølping og snakk om «damer», øl, høyttalere og biler. Slike ting finner han primitive og upassende i et sivilisert samfunn.
Stian er så absolutt en ateist, men han påstår å ha stor forståelse for og åpenhet for andres religiøse standpunkter. Han kan finne på å seriøst samtale med en indremisjonær i timesvis på gaten, gjerne midt på natten, for å få innsikt i hvordan den andre opplever sin religion. Han vil selvsagt i slike situasjoner benytte enhver anledning til å finne logiske brister og be om at den andre parten utdyper sine ofte kjappe konklusjoner og påstander.
Mot sin vilje ble han døpt som liten. En merkelig handling av hans foreldre, som selv giftet seg på rådhuset. Konfirmasjonen hans ble nå borgerlig, men han har ikke meldt seg ut ifra statskirken enda. Dette sier han skyldes hans late natur. Stian har Gjør ting senere som personlig motto. Dette fører til at ting ofte tar lang tid, og derfor er han også medlem av Procrastinators Club of Norway, en forening for somlekopper.
Han kan finne det slitsomt og krevende å samtale med mennesker han aldri har snakket med før, hvis eneste formålet med samtalen er å «bli kjent». Hele tiden må man finne på nye spørsmål, og man må late som om man følger interessert med når den andre forsøker å hoste opp noe fornuftig å si. Når man først er kjent og har noe å snakke om faller alt så mye enklere, «det er merkelig, det der», sier han i et hjertesukk.
Stian er ikke så flink å markedsføre seg selv, dette fikk han smertelig erfare en gang da han var på jobbintervju som ble avsluttet med spørsmålet «Hvorfor skal vi velge akkurat deg?». Stian klarte ikke å svare, og fikk ikke jobben. Forhåpentligvis lærer han til neste gang.