Hei!
Først og fremst: Matteeksamenen. Nei, det gikk ikke. Jeg ble så nedfor av å lese i pensumboken og oppdage hvor lite jeg egentlig kunne og hvor lite jeg hadde sjans til å lære meg, så jeg bare lot være å møte opp. Det føles ikke bra. Jeg mener, jeg har droppet å møte opp på eksamener før, men nå fikk jeg litt dårlig samvittighet, siden jeg ikke har gjort noenting ellers i semesteret. Alt jeg har gjort er prosjektarbeidet, som riktignok var en haug med arbeid, men det føltes ikke som skole heller. Jeg har snytt Lånekassen!
Men det er nå ikke akkurat Lånekassen jeg har dårlig samvittighet over. Jeg er veldig sur på dem, faktisk. Egentlig er det jo min egen feil at jeg har klart å bruke opp alle pengene mine så tidlig, men ok, så har jeg gjort det, også prøver jeg å jobbe så jeg får tingene til å gå rundt. Men gjett hva, jeg får bare lov å tjene 5000 kroner i måneden! FØR skatt! Så når husleien og mobiltelefonregningen og NRK-lisensen er betalt blir det ingenting igjen! (OK, jeg har ikke betalt lisensen enda, det ligger inkassovarsel her.) Og da havner jeg på minus til neste måned, hvor jeg igjen får 4000 utbetalt og ikke klarer å komme i balanse igjen.
Nei, så nå er jeg altså lei. Jeg har vært et økonomisk vrak de siste månedene, og det er ikke noe jeg er stolt av heller, selv om det kan virke slik. (Det jeg er stolt av er de gangene jeg får veldig mye ut av f.eks. 70 kroner på Rema 1000). Neste semester har jeg bestemt meg for å klare meg uten studielån. Så kan jeg tjene hvor mye jeg vil, eller rettere sagt så mye jeg trenger. Studiehastigheten vil nok gå ned, ja, men ikke akkurat så mye i forhold til hvordan den har vært i det siste.
Jeg tenkte på dette ifjor også, og da som en plan for å få studert mer. Problemet mitt da var at jeg ikke hadde noen særlig struktur på hverdagen min, jeg satt gjerne oppe til klokken 08 på nett hver eneste natt, og kom meg på jobb nå og da. Jeg fikk verken jobbet eller studert noe særlig. Jeg har ikke studert så veldig mye dette semesteret heller (Det begynte bra i januar, såklart :=) ), men jeg har i det minste ikke vært helt døgnvrak. Det er ikke struktur jeg føler jeg trenger nå, det er frihet. Frihet til å selv velge hvor mye jeg vil jobbe og studere.
Nok om penger og sånt. Eller, ikke helt. En liten morsom detalj: Jeg måtte krype til korset og låne penger ifra mor og far til husleien for den nye hybelen. (Jeg skal flytte på søndag, tror jeg! Jeg gleder meg! Må finne masse pappesker og sånt. André har lovt at han stiller med bil, så hvis jeg er heldig vil han hjelpe å bære bittelitt også.)
Dagen etter får jeg telefon om at nå var pengene overført. Ja, siden verken mor eller far hadde nettbank eller telebank (De er teknologiske sinker! Jeg tror ikke faren min vet hva e-postadressen sin er engang :=) ), så hadde lillebroren min lånt meg penger! 3000 kroner! Lillebroren min, han som bare er lærling, har lånt meg penger, jeg som jobber i dot-com-bransjen! Og attpåtil sier han at han har kjøpt en dyr motorsykel! Nei, livet er merkelige greier. :)
Nå snakket jeg med mor igår, og hun kunne fortelle at nå hadde broren min (Lasse, heter han!) bestått fagprøven, så nå var han utdannet Kokk(tm). Jeg vet hvem jeg skal ringe når jeg trenger mathjelp. Jeg er litt stolt av ham, egentlig. :) (neineinei, såklart har jeg ikke sagt det til ham!)
Vel, hva mer skjedde forrige uke? Jo, jeg og Ane skulle se «Annie». Vel, det ble ikke noe av. Ingen videobutikker har selvsagt en så gammel film stående, så biblioteket ble redningen, trodde vi. På internettsidene kan man søke så flott etter hva de har inne. Og hva stod det? Jo, de hadde 3 kopier av «Annie», på DVD tilogmed! To av dem var utlånt, men den tredje stod «I hylla» (gud hvor jeg hater a-endelser).
Med friskt mot dro jeg ned til byen og lette rundt. Etter at jeg ikke fant den i den vanlige filmhyllen spurte jeg betjeningen, som forklarte at den slags filmer stod i barneavdelingen. Jeg gikk ned dit og lette, men fant ingenting. Jeg gikk og spurte en barneavdelingsdame (du kan se det på dem, de er litt mer tantene enn de vanlige), og hun sa at hvis den ikke var i hyllen så var det sikkert noen som gikk og bar på den. Dette var på en fredag, så biblioteket var fullt av yrende små unger som løp frem og tilbake og hadde det kjempeartig med de litterære og filmatiske skattene. Det var nok en mulighet, tenkte jeg.
Men jeg gikk frem og tilbake overalt og så i alle ungers hender, men så ingen «Annie». Jeg skulle til å gå da en annen bibliotekar bare går forbi meg med masse bøker i hendene og han sier «Det er du som leter etter Annie? Kom her.». Han tok meg med bort til innleveringsskranken, søkte litt mer på dataterminalen sin med kryptiske hurtigkommandoer, og gikk bak og lette igjennom alt som stod klar for utplassering, men måtte nok komme tomhendt tilbake. «Enten er det noen som fortsatt går og bærer på den, eller så er det.. noen.. som har... du vet..» «Stjælt?» spør jeg. Bibliotekaren nikket melankolsk, som om han var dypt skuffet over vedkommende som har sunket så lavt. Jeg takket mange ganger for hjelpen, og gikk ut derifra med senket hode.
Det andre prosjektet denne fredagen var å besøke Kilroy. For denne konferansen i Oslo måtte nemlig skolen bestille flybilletter hos Kilroy, for det er slik det virker i Staten når de engang har fått en intensjonsavtale. Og for å gjøre dette måtte jeg selvsagt ha et såkalt Kilroykort. Sukk, for et styr, tenkte jeg, men tuslet nå inn. Og jeg la merke til noe, og det var at alle på Kilroy var jenter, søte jenter, og alle så ut til å komme ifra Dragvoll. Jeg snakker ikke bare om jentene som jobbet der, men alle jentene som var der for å bestille flyreiser også. Til Asia, Australia og alksens eksotiske steder, skulle de. Jeg følte meg litt utenfor der jeg stod som informatikkstudent som skulle ha en stusselig tur til Oslo.
Istedet for «Annie» fikk jeg låne «Bugsy Malone» av André og Eline, som vi så etter å ha spist calzone. (Det er slike innbakte pizzaer, i tilfelle du lurte på det siden sist gang. Jeg visste det ikke selv heller, egentlig.) Det var kjempekoselig! Filmen var veldig artig, det var en slags parodi på gangsterfilmer, bare at det er barn som spiller alle rollene. Istedet for å skyte med kuler skyter de med bløtkaker. Genialt! Selve DVD-en fikk André og Eline til jul av undertegnede, og den ble valgt ut sammen med.. trommelomme .. Ane, selvsagt. Så det er ikke så veldig store filmsirkler, egentlig. =)
En annen dag, jeg husker ikke engang hvilken uke det var, så var jeg hjemme hos André og Eline for å spille brettspill og kose seg med stuff, og da var også Lene og Magnhild der, også hadde de bakt en kjempegod etellerannet kanelrullting tror jeg det var. Det var koselig, men jeg oppdaget hvor elendig jeg er i geografi. (Vi spilte «Passport») Også er Lene så søøøøt! smask
Now, dette blir en stor kjedelig entry! Jeg har jo ikke kommet halvveis enda. Jo, på lørdagen var det fest for Marthe (m0na) som var i byen, og da var vi hjemme hos Arne og drakk og festet ivei. Det var veldig gøy, særlig da Marthe og Sveinung begynte å stable ølbokspyramider, senere ølbokstårn, helt opp til taket. [link]
På tirsdagen hadde jeg og Ane avtalt å ha en ordentlig grøftefyll. Vi hadde jo lenge snakket om å ha det, og det måtte nesten gjøres nå før hun dro hjem. Vi lokket med oss Arne, grillet litt på taket hjemme hos han, og inntok 3b, som hadde vinkveld. Vi hadde det gøy og ble rimelig fulle og haltet hjemover i taxi, men uten å gå i bakken, så det ble ikke helt grøft. Men det er nå greit, for det var en fin kveld.
Ane brukte lang tid på å overbevise meg om at det var best at jeg hjalp Ove med å finne leilighet til august, slik at hun også kunne flytte inn ned i General Buddes gate. Jeg tror hun er mektig lei av såkalte Slobodan Opøien her på Voll nå, særlig siden han nekter å gi noe annet enn 12-månederskontrakt, som er litt kjipt for henne som bare skal bo her frem til jul. Vi får se hvordan det går. Jeg videresendte kontrakten ned til henne idag.
Ja, for hun reiste hjem to dager senere. Trist! Ingen trådvenn her oppe lengre! Ensom! Forlatt! Mislykket! Neida, det er ikke så grusomt som jeg vil at det skal høres ut som, men jeg merker jo at jeg savner henne litt. Vi pleier jo ikke nødvendigvis å treffes hele tiden, men det å vite at det bare var å ta en liten spasertur over tunet hvis det var noe jeg følte for å snakke om, eller bare fordi jeg trengte en klem, det var en fin trygghet. Det er ikke helt det samme å snakke med postboksen hennes (jeg har fått nøkkelen for å videresende post), den er ikke like forståelsesfull, og klemmene er kalde og harde.
Fredag dro jeg altså til Oslo. Jeg hadde avtalt med Christer at jeg skulle få bo hos ham. Det var bittelitt spennende, for jeg hadde aldri vært hjemme hos ham før. Hybelen hans var kjempeliten! Men før jeg kom så langt måtte jeg altså sulte meg bortover langt bak på et braathensfly (det var vanskelig å få plasser i pinsen, ja) uten mat! Nei, det blir flott nå som de er blitt kjøpt opp, håper jeg. :) Ja, også klarte jeg jo ikke å finne frem, for Nationalteateret togstasjon var jo egentlig kjempestor, jeg presterte å gå i totalt feil retning. Jeg visste ikke at det var noen utgang der oppe engang! Vel, så fikk jeg sett Slottsparken også.
Det var egentlig koselig å bo hos Christer. Vi fikk pratet litt sammen, nerdet litt, drukket mye, sløvet mye og egentlig hatt en helt passe avslappet ferie. Det var koselig å treffe Nicolaas og Yngvild igjen, jeg føler jeg er blitt bittelitt mer kjent med dem nå. Morsomme Marita, Øystein og Marthe var også med, men det triste er at det aldri ble noe av lunsjen med snille Kaja som jeg hadde gledet meg til. Og jeg fikk heller ikke møtt søte frøken Åse Berit.
(Hm, dette begynner å likne på adjektivfortelling! Kanskje det hadde vært noe å lage, en webside hvor man fylte inn masse adjektiv først, også ble de plassert på passende steder i teksten. Hm.)
Men i det minste fikk jeg pratet med Åse Berit på telefonen, og da var hun litt beruset, tror jeg, for hun snakket bare flekkefjorddialekt! Big Brother-overdose! Ramsey og Anne Mona så jeg forøvrig på Gardermoen da jeg reiste hjem. De så ut akkurat som på TV, i tilfelle noen lurte. =) Åse Berit mumlet også noe om at de andre på festen der hadde skrevet «Yo!» i åkeren med dopapir. [link]
Tirsdagen kom jeg meg opp til Blindern. Det var herlig å få se dette universitetet som alle prater om. Det var pent der! Og kjempeflott vær var det. På det store torvet stod det en liten pølsebuvogn, og når jeg gikk nærmere så jeg at de solgte både øl og vin der! Jeg fikk Praha-flashback med en gang! vilha lissom! Også tuslet jeg innom datasalen og traff på Peder ifra Linpro der, og jeg oppdaget at det var en del søte jenter på IFI i Oslo også, men her satt de og kodet skikkelige ting. Kanskje noe for meg, dette? Jeg vurderer faktisk å ta et semester i Oslo nå, mest fordi IFI der nede virker litt mer seriøse enn IDI her oppe, enn så lenge. Kommersialiseringen har tatt dem også, så de er på vei out there - Her er det IT-akademiet og 1-års-IT-konsulent-utdanning som er idolene, virker det som. Jeg må skynde meg hvis jeg skal få noe faglig utav det.
Konferansen? Jo, det var gøy. Det var altså en Bioteknologikonferanse jeg skulle på, og den tok opp dette med hvordan samfunnet oppfattet bioteknologi, hva det kunne brukes til, og åpnet diskusjon om hva det skulle brukes til. Mange interessante foredragsholdere der, noen av dem kjedelige, såklart, mens andre igjen var livlige og morsomme. Jeg traff på Einar og Silje fra studentutvalget der nede, det var fint. Til slutt på konferansen var det politisk debatt. Stoltenberg, som hadde åpnet konferansen, hadde da selvsagt stukket av til «noe viktig», mens Jon Lilletun og et par andre politikere satt igjen der. Lilletun er morsom! Politikerne virket for en gangs skyld fornuftige, alle var positive til bioteknologi, og alle var enige om de etiske retningslinjene. Jeg tror det må være noe feil her et sted.
Onsdagen skulle jeg egentlig gå på jobb (ja, på kontoret vårt i Oslo), men siden jeg både skulle rekke fly, pakke, og lete etter lommeboken min, samt ikke var i særlig god form etter gårsdagen (nok en «Skal bare på café» som endte opp som fyll :=)), så da droppet jeg det. Jeg fant ikke lommeboken min heller. Det som er så rart er at den må ligge der hjemme hos Christer, for jeg hadde ikke beveget meg utenfor huset mellom tidspunktet jeg så den sist og jeg oppdaget at den var borte.
Christer er satt på saken. Problemet på onsdagen var at jeg ikke hadde noen penger, jeg hadde tenkt å bruke visakortet mitt, jeg. Christer var alt dratt på jobb, så jeg kastet meg på irc og ropte ut desperat. Marthe kom meg til redning, jeg skulle få låne penger av henne. Så da hastet jeg avgårde til byen for å rekke både å møte henne og rekke flytoget. (Jeg hadde heldigvis billett og alt sånt fra før til både fly og flytog, men jeg trengte jo penger til buss hjemme i Trondheim). Jeg kommer meg vel frem til flyplassen 16:00, en time før flyet går, tror jeg. Så ser jeg på billetten. 17:55 var det flyet gikk, ikke 16:55. Dvs., det gikk et da også, men det var ikke det jeg skulle sitte på. Arrgg!! Typisk meg!
Så nå er jeg altså hjemme, og her har det skjedd lite. Jeg har baket pitabrød idag! På søndag skal jeg altså prøve å flytte, og imorgen blir det fest hjemme hos Sveinung, han har bursdag. Det føles litt rart å si «Hjemme hos Sveinung», for jeg bor der jo egentlig jeg også, men jeg har jo ikke flyttet noe ned enda. Jeg må få meg nøkkel. Største problemet mitt er at jeg ikke har råd til å kjøpe seng enda. Vi får se hvordan det går, jeg har jo sovepose også.
Ellers? Jeg er veldig kosesyk for tiden. Enkelte får merke det i tekstmeldinger eller i lange telefonsamtaler. Jeg håper det går bra :) Jeg jobber ellers «fulltid», skolen er jo ferdig og sånt, så nå er det ingen unnskyldning lengre. Nå må jeg spare opp litt penger til ferien. Jeg har heldigvis betalt den nå da, tyrkiaturen altså, så nå blir det saker. Jeg gleder meg veldig!
Addendum:
Jeg glemte selvsagt noe som jeg har hatt lyst å si. Det er ikke så veldig viktig, men jeg har nå tenkt på det likevel. Det har med sykling å gjøre. Her om dagen leste jeg i en av de utallige «alle»-diskusjonene i Linpro om dette med styring. At det ikke var så vanskelig å kjøre gocart, man bare svingte til venstre når man skulle til venstre, osv. Da var det en som brøt inn og påstod at man svingte til høyre når man skulle til venstre på motorsykkel. En annen spurte om han hadde ror på sykkelen sin, men da kom det en vitenskaplig forklaring.
Det som skjer er nemlig at hvis man drar styret litt til seg på venstre side så flytter man tyngdepunktet til sykkelen slik at den naturlig lener seg over til høyre side, og man får en fin buet sving mot høyre. Dette måtte jeg selvsagt prøve, for jeg har jo alltid svingt mot venstre når jeg skulle dit. Jeg syklet i nedoverbakke og fikk stor nok fart, tok styret forsiktig til meg litt på den ene siden, og jo, så sannelig! Jeg svingte den helt andre veien! Det var helrart! Så kult! Nå kunne jeg sykle som en motorsyklist! Woohoo!!
En annen liten ting er her om dagen (ok, opptil flere måneder siden) da jeg syklet hjemover via Valentinlyst, og da oppdaget jeg at ved den ene barneskolen, der hadde de trafikklys. Det var da merkelig, tenkte jeg, at det var trafikklys der hvor det ikke var noen trafikk.
Jeg syklet nærmere, og det viste seg å være en rekke slike miniatyr- trafikklys, nesten som i Legoland, bare at de så veldig ekte ut. De hadde laget masse miniatyrveier også! Med veimerking og skilter og rundkjøring og det hele! Ultrasøtt! Jeg syntes det var så gøy at jeg syklet en liten runde rundt der og fulgte alle trafikkreglene. Så kult! Sånn barneskole hadde ikke jeg da jeg var liten, nei.
Det var vel alt. Så herlig å få det ut. Jeg tenker på dette hver gang jeg har syklet hjem (dvs. hver dag), men kommer aldri på å si det noe sted. Så nå har jeg sagt det. Hah, for tenk!
